Som en krokodille...

det er en ny Norsk barnebok som heter Johannes Jensen og som handler om en krokodille som vandrer rundt i Oslo og føler seg annerledes enn alle andre men ikke forstår hvorfor. I dag følte jeg meg som Johannes Jensen. Jeg glemmer at her i Tokyo er jeg den annerledese. Jeg følger meg helt lik, selvom alle jo kan se at jeg ikke passer inn ...På vei til Kiddy Land for å kjøpe noen plastikk fruktleker til Liv, som er veldig in blant 18 måneder gamle jenter i byen fortiden, så sykler jeg forbi en dame som iforbifarten roper "sumimasen" som er noe slik som unskyld meg og da jeg snur meg for å se hvordan jeg kan hjelpe blir hun rød og flau og mumler noe om at det ikke var noe likevel...jeg var utlending og ikke en hun ville snakke med...Det er rart å vœre annerledes, og alltid bli lagt merke til. Japan er kjent for å anse alle utlendiger som usivlisiserte og det er lett å føle seg litt stor og klumsete i denn byen, selv jeg med mine 166cm. Jeg merker at jeg passer ekstra godt på å ikke gjøre noe feil. Alle andre steder i verden går jeg på rødt lys, men her står jeg pent å venter på grønt. Jeg holder alle dører pent opp og sier unnskyld til høyre og venstre. Men som regler kommer det mye bra ut av å vœre en fremmed. Du kan bli unnskyldt når du gjør noe som virker litt klumsete og kaffebardamen husker alltid hvilken kaffe du skal ha om morgenen. .