Som en krokodille...

det er en ny Norsk barnebok som heter Johannes Jensen og som handler om en krokodille som vandrer rundt i Oslo og føler seg annerledes enn alle andre men ikke forstår hvorfor. I dag følte jeg meg som Johannes Jensen. Jeg glemmer at her i Tokyo er jeg den annerledese. Jeg følger meg helt lik, selvom alle jo kan se at jeg ikke passer inn ...På vei til Kiddy Land for å kjøpe noen plastikk fruktleker til Liv, som er veldig in blant 18 måneder gamle jenter i byen fortiden, så sykler jeg forbi en dame som iforbifarten roper "sumimasen" som er noe slik som unskyld meg og da jeg snur meg for å se hvordan jeg kan hjelpe blir hun rød og flau og mumler noe om at det ikke var noe likevel...jeg var utlending og ikke en hun ville snakke med...Det er rart å vœre annerledes, og alltid bli lagt merke til. Japan er kjent for å anse alle utlendiger som usivlisiserte og det er lett å føle seg litt stor og klumsete i denn byen, selv jeg med mine 166cm. Jeg merker at jeg passer ekstra godt på å ikke gjøre noe feil. Alle andre steder i verden går jeg på rødt lys, men her står jeg pent å venter på grønt. Jeg holder alle dører pent opp og sier unnskyld til høyre og venstre. Men som regler kommer det mye bra ut av å vœre en fremmed. Du kan bli unnskyldt når du gjør noe som virker litt klumsete og kaffebardamen husker alltid hvilken kaffe du skal ha om morgenen. .

Hundegalskap

Dette er en hund i blondekjole som ligger på et fløyelsteppe utenfor en butikk. Eieren hadde lagt et lite teppe under som hunden lå på så hun ikke skulle bli skitten på kjolen! I Tokyo er hunder fashion. En av de første gangen jeg gapet av forundring var da jeg gikk inn i en butikk som jeg trodde solgte eksklusive barneklœr kun for å finne ut at de små søte blondekjolene som hang på kleshengere var for de med 4 og ikke 2 ben… Du kan også få skreddersydd klœrene til din firbente venn: http://www.nahomilly.com/. Denne butikken skal vistnok sy alt fra brudekjoler til kimono og skoleuniformer til hunder….?

Det er også ikke helt uvanlig å ha en liten spesiallaget barnevogn til hunden. De ser ut som en sånn handlevogn som gamle damer bruker, bare at de som regel trilles foran en og ikke etter. I helgen så kom jeg over en ny forunderlig greie….bleier for bikkjer….rosa eller blå utgave…til ham og henne...Historien har jo ofte bevist at trender ute kommer etterhvert til Norge...tror noen norske hundeeiere vil bli bitt av basillen?

Andre linker for hundeelskere i Tokyo:
http://www.designf.co.jp/DFD/shopping/index.html
http://www.creativeyoko.co.jp/

Only in Japan....

Dette er et bilde av meg. Jeg heter Hilde og er 32år og går med maske fordi jeg har vondt i halsen. Ja du leste riktig jeg går med maske på vei til sykehuset hvor jeg ble sendt av min omtenksomme sjef da jeg spurte om veien til apoteket for å kjøpe halstabletter. Istedenfor veien til apoteket ble jeg utstyrt med maske og sendt til nœrmeste sykehus. Bildet er tatt på vei fra sykehuset hvor jeg nettopp har fått 3 poser med antibiotika, noe for halsen og noe for noe annet som jeg skal ta morgen og kveld. Har du vœrt på disse kanter før har du kanskje allerede forstått hvor jeg befinner meg. For dere andre: Jeg bor i Tokyo og synes det er ganske ok å vœre lost in translation. Men dette med masken var å trekke det hele litt langt. For å spole litt tilbake før masken og den såre halsen. Jeg har altså nettopp flyttet til verdens største by Tokyo sammen med Karsten som jeg er gift med og vår vakre datter Liv som snart er 1 år. Her bor vi midt mellom 33 millioner andre mennesker. Da jeg i dag satt på sykehuset med munnbind og legen spurte om noe jeg syntes hørtes ut som om jeg hadde en lommelykt, tenkte jeg at dette må deles med dere der hjemme. Derfor starter denne bloggen med historien om Hilde som skulle ut å kjøpe halspastiller men kom tilbake med resept på antibiotika. Tokyo er et fremmed sted, selv for en nordmann som har bodd 7 år i London og det er ikke alltid lett å bli klok på det som er den største naturlighet her i byen. Vi ler kanskje av japanere med munnbind. Men kanskje er det en nødvendighet når en lever så mange mennesker så tett sammen å nettopp ta litt hensyn til sidemannen på trikken og holde bakteriluskene for seg selv? Så kanskje har vi noe å lœre her når vi går på jobben med hoste og feber.