Only in Japan....

Dette er et bilde av meg. Jeg heter Hilde og er 32år og går med maske fordi jeg har vondt i halsen. Ja du leste riktig jeg går med maske på vei til sykehuset hvor jeg ble sendt av min omtenksomme sjef da jeg spurte om veien til apoteket for å kjøpe halstabletter. Istedenfor veien til apoteket ble jeg utstyrt med maske og sendt til nœrmeste sykehus. Bildet er tatt på vei fra sykehuset hvor jeg nettopp har fått 3 poser med antibiotika, noe for halsen og noe for noe annet som jeg skal ta morgen og kveld. Har du vœrt på disse kanter før har du kanskje allerede forstått hvor jeg befinner meg. For dere andre: Jeg bor i Tokyo og synes det er ganske ok å vœre lost in translation. Men dette med masken var å trekke det hele litt langt. For å spole litt tilbake før masken og den såre halsen. Jeg har altså nettopp flyttet til verdens største by Tokyo sammen med Karsten som jeg er gift med og vår vakre datter Liv som snart er 1 år. Her bor vi midt mellom 33 millioner andre mennesker. Da jeg i dag satt på sykehuset med munnbind og legen spurte om noe jeg syntes hørtes ut som om jeg hadde en lommelykt, tenkte jeg at dette må deles med dere der hjemme. Derfor starter denne bloggen med historien om Hilde som skulle ut å kjøpe halspastiller men kom tilbake med resept på antibiotika. Tokyo er et fremmed sted, selv for en nordmann som har bodd 7 år i London og det er ikke alltid lett å bli klok på det som er den største naturlighet her i byen. Vi ler kanskje av japanere med munnbind. Men kanskje er det en nødvendighet når en lever så mange mennesker så tett sammen å nettopp ta litt hensyn til sidemannen på trikken og holde bakteriluskene for seg selv? Så kanskje har vi noe å lœre her når vi går på jobben med hoste og feber.